skip to Main Content
Hoftesmerter: Et Resultat Av Suboptimal Stabilisering?

Hoftesmerter: Et resultat av suboptimal stabilisering?

Det anslås at rundt 15% av den vestlige befolkningen er plaget med hoftesmerter. Smertene vil i min erfaring ofte komme fra irritasjon av en slimpose rundt hofteområdet, uoptimal posisjon av av hoftekula i forhold til leddskålen, eller muskelsmerter i området. Driveren til disse plagene stammer ofte fra strukturelle deviasjoner, både i stillestående posisjon og under bevegelse.

Anterior femoral glide

Uttrykket kommer så vidt jeg vet fra Professor og hoftespesialist, Shirley Sahrmann. AFG, også kalt femoroacetabular glide syndrome (FAGS), innebærer at noe en gjør fører hoftekulen fremover i acetabulum (leddskålen). Dette kan slite ut ligamentene rundt hoftekula (labrum) og kan skade hoftebøyerne over tid, ettersom den står i konstant strekk fremover.

Den aller vanligste årsaken til AFG, er swayback posture (SBP). Dette innebærer at man henger bakover på hoften, og ofte at personen konstant klemmer setet, og/eller magen. Det medfører at man flater ut den naturlige svaie kurvaturen i korsryggen (spesielt den lumbosacrale region), posteriort roterer bekkenet og tvinger femur-hodet frem i acetabulum, slik at det klemmes mot kanten og høftebøyerne. Den kjente fysioterapeuten Diane Lee kaller disse ‘butt grippers’, som jeg også har nevnt i andre artikler.

Clinically, we have noted that patients with anterior hip pain often walk in a swayback posture, and that their pain is reduced when the posture is corrected. Walking in a swayback posture may result in increased forces required of the anterior hip structures, potentially contributing to anterior hip pain. This study provides a potential biomechanical mechanism for clinical observations that posture correction in patients with hip pain is beneficial. – Lewis & Sahrmann, 2015

Fig. 1

swayback[1]

Synes du at det ser ut som at personen har for stor svai i ryggen? Ikke la deg lure; han henger bare bakover på midtryggen. En prosedyre for korrigering av anterior pelvic tilt ville bare forverret denne personens tilstand!

Også manglende bidrag fra setemuskulaturen og hoftebøyerne føre til at femurhodet glir fremover (Lewis et al., 2007), men jeg mener at dette kommer i annen rekke, som et resultat av holdningsproblemet. Det er nemlig ikke mulig for setet og hoftebøyerne å jobbe effektivt under abnormale bekkenforhold, slik som swayback posture. Grunnen til det er at muskulaturen avhenger av et fiksert festepunkt, og hvis korsryggen ikke holder bekkenet stabilt, er det ingen base for disse musklene å jobbe ut i fra.

Swayback posture vil også i tillegg til å koble ut korsryggen, fremoverføre brystrygg og nakke, samt utrotere låret. Alle disse punktene er ting jeg ofte finner i forbindelse med rygg, nakke, skulder og kneproblemer, i tillegg til hofte! Dette presiserer hvor viktig det er å slutte å knipe bekkenet fremover og/eller henge bakover med ryggen («henge på hoften»).

I figur 2 ser vi at hyperaktivering av hamstrings og rectus femoris, kan fremoverføre hoftekula i acetabulum (Sahrmann 2002); ofte på grunn av svake muskler i regionen. På motsatt vis, vil koaktivering av sete og iliopsoas stabilisere hoftekula.

Fig. 2

afgs-1024x629[1]

For å korrigere AFG må det derfor foretas en holdningskorreksjon. Setet må dras bak og opp, altså roteres anteriort, og tyngdepunktet må flyttes fremover slik at personen ikke henger bakover med overkroppen. Dette vil normalisere femurhodets posisjon i acetabulum i stillestående posisjon, og legge forholdene til rette for kroppen slik at muskulaturen kan jobbe som normalt. Det høres ukomplisert ut, noe det også i prinsippet er; så lenge en ikke slurver med den strukturelle korrigeringen. Å endre et struktur- og stabiliseringsmønster, altså holdning som har vært slik i mange år er krevende, men ikke umulig.

Bevisstgjøring av korrekt holdning og gjennomføring av dette, er altså det viktigste. Men, det er lurt å supplere med øvelser som styrker svakhetene. Nøyaktig hva som er svakt, kan variere noe, men på en generelt grunnlag vil vi anbefale å styrke psoas, lumbosacral erector spinae, gluteus maximus og gluteus medius. Du finner øvelser for disse musklene enten i videobiblioteket mitt, eller på youtube, og mer informasjon om holdning HER.

Hoftekompresjon og dekompresjon

Hoftekompresjon innebærer at hoftekula trykkes hardere inn i leddskålen. Vanligvis vil kompresjon av et ledd være nervesystemets forsøk på å skade stabilitet, spesielt hvis noe annet ikke yter i adekvat grad. Ved reell hoftekompresjon, hvor femurhodet blir trykket for hardt inn i acetabulum, er muskulaturen vanligvis overaktiv. Dekompresjon vil på den annen side, som leseren allerede har gjettet, innebære det motsatte; at hoftekula ligger for løst i acetabulum, uten adekvat stabilitet. Dette kan føre til at den gnager inn i ytterkantene (leddleppen) på acetabulum, og vil ofte medføre vonde muskler i området, som føles ‘stramme’, men er svake.

Fig. 3

TO1-Figure-7

Musklene som primært styrer femurhodets posisjon i leddskålen, fungerer som hoftas rotator cuff, og er viktige spillere hva lokalstabilisering av leddet angår. De som i størst grad står for hofteleddskompresjon, altså suspensjon av femur i socket, er psoas, obturator internus og obturator externus, men alle de ‘seks dype’ hofterotatorene har potensiale for å øke hoftekompresjon eller redusere hvis de er for svake. De kan også kompensere i forbindelse med abduksjon og hofteekstensjon. Eksempelvis, kan dårlig aktivering av hamstrings eller rectus femoris i holdning og gange, føre til hyperaktivering av disse seks dype, og dermed forårsake overdreven kompresjon, som over tid kan slite ut leddet og føre til degenerative forandringer slik som artrose.

Så hvordan differensierer man mellom over og underaktivitet, dekompresjon og kompresjon? Det er litt komplisert, og spesielt hvis man ikke har erfaring med palpasjon eller muskeltesting, men her er noen forslag.

Hoftekula skal være nogenlunde mobil i acetabulum når personen ligger avslappet. Sjekk rigiditet ved å trekke forsiktig i beinet til personen det gjelder, og føl etter om det gir litt etter eller ikke. Om beinet beveges minimalt caudalt (retning mot foten) og det anmerkes stivhet i leddet, er det gode muligheter for kompresjon. Men, det ikke gitt at kompresjonen stammer fra de dype hofterotatorene, da det er flere typer hoftekompresjon, så følg nå punktene nedenfor. Man kan også presse hoftekula medialt mens låret forsiktig addukteres av behandleren, for å se om det glir for mye utover, eller om det ikke utoverføres (lateral translasjon) overhodet.

hip traction

Det er viktig å ha en protokoll på hvordan man skal finne ut om de seks dype, samt muskulaturen rundt hoftekula er aktive eller ikke, før videre vurdering. Palpasjon over seteområdet (de seks dype), vil ved hoftekompresjon vanligvis fremvise hypertonisitet. Det betyr at muskulaturen vil føles tykk og hard, selv i avslappet tilstand. Merk deg at stramhet betyr ikke at det er overaktivt, da svake muskler ofte er de strammeste. Så, igjen, palper muskulaturen og føl etter hypertonus. Om høy tonus blir funnet, bekreft dette ved å prøve å trene muskulaturen og se om den føles sterk eller svak.

Hyper=høy; Hypo=lav

  • Hypotonus og svakhet, kan tyde på at muskulaturen trenger opptrening og at femurhodet ikke ligger stabilt i acetabulum, og bør trenes opp.
  • Hypotonus eller normal tonus og normal styrke, tyder vanligvis på at det ikke er noe spesielt å anføre i området.
  • Hypertonus og svakhet, kan tyde på at det er en komplisert bakgrunn som sannsynligvis må avdekkes ved hjelp av muskeltesting.
  • Hypertonus og normal styrke, tyder mest sannsynlig på at muskulaturen er overaktiv, og bør strekkes.

Opptreningsøvelse for de seks dype, finner du HER (husk å lese teksten).

Det er allikevel verdt å merke seg at Professor Sahrmann og andre, fant svakhet som en fellesnevner hos personer med kroniske hoftesmerter.

Compared to controls, participants with CHJP (chronic hip joint pain) demonstrated weakness of 16% to 28%. The results of the present study demonstrate that persons with CHJP have weakness in the hip rotator and hip abductor muscles. Weakness also was found in the uninvolved hip of persons with CHJP. – Harris-Hayes et al., 2014

Når det kommer til omkringliggende strukturer, slik som lår og setemuskulatur, kan man analysere holdning og gange for å få en indikasjon på muskulaturens reelle funksjon. Dårlig holdning fører som sagt til suboptimal aktivering av muskulaturen i og rundt hofta, og er noe som bør undersøkes først, med eventuelle korrigeringer. Hoftemuskulaturen i sin helhet bør dessuten ikke bare testes som ovenfor, altså ved hjelp av palpasjon og styrkeøvelser, men også på et mer funksjonelt vis.

Noen generelle holdningstegn man kan se etter, som i større grad er relatert til hoftestabilitet og gangemønster: Hvis man ikke klarer å opprettholde korrekt korsrygg-/bekkenstilling uten å måtte lene seg fremover, kan dette også tyde på dårlig aktivering av hamstrings. Dersom hamstrings er aktive i holdningsstabilisering, vil ikke knærne låses i full ekstensjon, men ha en liten klaring. Mange kniper knærne inn i full ekstensjon, både holdningsmessig og i gangen. Særdeles utroterte føtter kan også tyde på overaktivitet av de seks dype, men bekreft dette med protokollen ovenfor. Mer info om knær i kneartikkelen min, HER. I både gange og holdning, bør man se om bekkenet henger ned på den ene siden, eller om låret er for adduktert eller abduktert; mer om dette lenger nede.

I gangen, ser man etter hvordan låret fremoverføres og dras bakover. Rectus femoris vil dra låret fremover på en relativt rett måte, mens iliopsoas heller vil heve låret med knekk i kneet (bildet nedenfor, til høyre). Se derfor til at låret dras fremover på en balansert måte (som i bildet nedenfor, til venstre), uten overdreven ekstensjon/rigiditet eller fleksjon i kneet, og at det er god nok hoftefleksjon i framsteget, det vil si at steget er av normal lengde. Under hofteekstensjon, skal beinet dras bakover til låret er ekstendert til ~15°, og uten at kneet låses i full ekstensjon. Et kne låst i ekstensjon under hofteekstensjon, tyder nok en gang på inaktive hamstrings.

Fig. 4

mos3140.fig10[1]

Se hvordan denne personen låser kneet under hofteekstensjon.

Litt off topic, men fordi hamstrings er fascielt (bindevev) koblet via gastrocnemius, og fordi gastrocnemius er en knefleksor, vil den ovennevnte typen hofte- og kneekstensjon i mange tilfeller føre til overbelastning av legg- og fotmuskulaturen, ettersom det utkobler gastrocnemius, hamstrings og potensielt hele den nedre kinetiske kjeden (Myers’ superficial back line). Det er viktig å forstå at hele 30-40% av muskelspennet overføres via bindevevet/fasciet (Hujing et al., 2003 / Stecco-familien). Brudd i denne kjeden kan derfor ofte overbelaste strukturer som soleus og flexor digitorum longus (medial legghinnebetennelse), og er typisk årsak til ‘falsk’ plantarfascitt, hælsmerter, achilles-irritasjon og kronisk stramhet, som ofte ikke blir identifisert.

Løsningen er ikke uendelig massasje og muskelavspenning, men reetablering av den kinetiske kjeden og et mer optimalt holdnings- og gangemønster.

Fig. 5

gait extension

Ubalanser i frontalplan, det vil si side-til-side, er også en medvirkende faktor. Hvis hofta henger lenge nede på den ene siden, vil abduktor-muskulaturen mest sannsynlig svekkes på siden som beinet addukteres på. Dette vil redusere stabiliteten i hofteleddet, og bør adresseres. Ekstreme former for dette kalles trendelenburg’s gait, hvor hoften kollapser inn i adduksjon. De fleste har en mildere form, hvor bekkenet mer eller mindre konstant er senket med 1-3 cm på den ene siden, både stillestående og under bevegelse, men ikke nødvendigvis kollapser. En grei måte å sjekke dette på, er å måle generell bekkenhøyde med crista iliaca høyre og venstre som målepunkter.

Fig. 6

hip-drop-runners[1]

I hovedsak handler dette om svakhet i det laterale subsystem (LSS), som består av kontralateral (andre siden) quadratus lumborum, og ipsilateral (samme side) abduktor og adduktor. Ubalanser i systemet, vil oftest føre til at det ene systemet faller ut. Dette kan stamme fra tidligere ankelvridninger, sittestilling, og diverse. Bekkenet vil ofte være høyere på den symptomatiske siden, da kontralateral QL har sluppet opp bekkenet (dette vil kunstig forlenge det kontralaterale lår, og kan i bli feildiagnostisert som strukturell beinlengdeforskjell). Når bekkenet heves, innoverføres beinet for å kunstig forlenge også dette beinet, slik at en nogenlunde balansert gange kan fortsette. Resultatet kan bli rygg, bekkenledd og hoftesmerter.

Fig. 7

LSS[1]

I dette tilfellet er det lurt å begynne med opptrening av muskulaturen i det gjeldende system. Hvis man ser et mønster som nedenfor i figur 8, hvor bekkenet har falt ned på høyre side, så vet man i følge det laterale subsystem at det sannsynligvis bør foretas opptrening av høyre QL, samt venstre abduktorgruppe (gluteus medius, minimus og tensor fascia latae). I noen tilfeller kan begge subsystemene være ute; da vil begge lårene dras innover under steget og bekkenet vil tippe nedover for hvert steg, noe som potensielt kan overbelaste begge hofteleddene og QL.

Låret som addukteres ved ubalanser i LSS, vil ofte være mer antakelig for dekompresjon, da adduksjonen fremmer lateral glidning av femurhodet; altså ut fra socket/leddskål. Økt kompresjon er derfor mer sannsynlig for låret som abdukteres, da dette fremmer medial translasjon. Det er vanlig å finne de seks dype hofterotatorene svake på det låret som addukteres.

Fig. 8

dropped-hips[1]

Hofteimpingement

Sammenklem i forbindelse med rotasjon av femur, er et relativt vanlig hofteproblem. Også kalt FAI, eller femoroacetabular impingement, som vanligvis innebærer at labrum eller femurhodet overdrevent klemmes mot leddleppen, enten frem, tilbake, opp eller ned.

De to vanligste underkategoriene er intern og ekstern impingement, hvor det forekommer sammenklem enten ved inn eller utrotasjon av femur. Dette kan føre av labrum-avrivninger, og deformasjon av leddleppe og/eller lårhode, som vist i illustrasjonen nedenfor. Ochoa et al., 2010 fant i sin radiologiske undersøkelse, at 87% av de som hadde hoftesmerter, også hadde en eller annen form for impingement. Det forklarer ikke hele smertebildet eller årsakene bak, men viser at hofteimpingement er noe som bør undersøkes enten primært eller sekundært, avhengig av sakens kjerne.

Fig. 9

Screenshot-2015-03-23-12.36.55[1]

Akkurat som i skulderleddet, forekommer sammenklem i hoften når femurhodet ikke ligger sentrert under bevegelse. Derfor vil ujevn bevegelse i leddet øke slitasjefaren, og er sannsynligvis årsaken til at flere og flere yngre personer nå har (rygg &-) hofteproblemer. Vi snakket om swayback holdning tidligere, som vil presse hoftekula frem i acetabulum, og potensielt skade både labrum, leddleppen og lårhodet under bevegelse.

Most tears reported in the United States occurred in the anterior portion of the labrum [47, 13, 30, 41, 4751]; however, in Japan the majority of tears occur in the posterior aspect of the labrum, likely due to the frequent practice in Japan of squatting or sitting on the ground or floor [4, 5,7, 13, 48, 49, 52]. Mintz et al. reported 94% of the labral tears in their series were anterior at surgery [53]. A study by McCarthy et al., arthroscopically evaluating 261 labral tears, found 86% were located in the anterior quadrant [6]. The most common of all the lesions to occur in the anterior labrum is what McCarthy et al. term the watershed lesion; this is the typical appearance seen after minor trauma in which there is an anterior labral tear present concurrently with anterior acetabular chondral injury [45]. Posterior tears in the Western world occur mainly with discrete episodes of trauma, when a load impacts the femur, driving the femoral head posterior, transferring shear and compressive forces to the posterior labrum [5] – Groh & Herrera et al., 2009

Mintz’ og andres funn overrasker meg ikke, da 90% av mine klienter alle er i enten swayback eller posterior bekkenstilling, noe som utvilsomt vil fremoverføre femurhodet i acetabulum, og slite på strukturene på denne siden. Fremgangsmåten for å håndtere dette, er som nevnt, å først korrigere holdnings og bevegelsesmønsteret til personen det gjelder. Men, også lokale tiltak kan foretas for å stabilisere femurhodet.

Paradokset er, at til tross for at femur klemmes fremover i hofteleddet når man står i swayback-holdning, vil intern impingement skje når hoftekula ligger for langt bak i acetabulum. Antakeligvis skjer dette fordi hofterotatorene, som også drar hoftekula bakover, overaktiveres for å hindre ytterligere fremoverglidning ved swayback-holdning. Derfor, når lårhodet ligger for langt bak i skålen, vil labrum klemmes mellom dette og acetabulum ved innrotasjon. Med andre ord vil hoftekula feilaktig klemmes for langt frem når man står i SBP, men feilaktig hvile for langt bak når SBP opphører, og dermed være utsatt for impingement i alle posisjoner hvor hofte ikke er hyperekstendert, og AFG når den er det.

We found that decreased force contribution from the gluteal muscles during hip extension and the iliopsoas muscle during hip flexion resulted in an increase in the anterior hip joint force. The anterior hip joint force was greater when the hip was in extension than when the hip was in flexion. – Sahrmann et al., 2007

På lignende måte, men mindre paradoksalt, vil reell anterior bekkentilt (sjeldent sett!) ofte medføre overdreven fremoverføring av hoftekula. Dette skjer antakeligvis på grunn av overaktive hoftebøyere, som jobber desperat for å stabilisere bekkenet. På grunn av dette vil lårhodet trekkes fremover, og har dermed større sjanse for å forårsake ekstern impingement ved at labrum klemmes mellom bakre leddleppe og caput femoris. Her er en oversikt over retningen som muskulaturen rundt hofta drar femurhodet.

Anteriort
Iliacus
Psoas
Tensor fascia lata
Hamstrings

Posteriort
Gluteus maximus
De seks dype, utenom OE
Rectus femoris
Gluteus medius

Symptomene på FAI vil ofte beskrives som stikkende ømhet, med redusert rotasjonskapasitet, og brå ‘end range’ av rotasjon, som også medfører smertefull ‘låsning’.

impingment[1]

Som vi kan se, vil ‘fremsiden’ og hamstrings være hovedansvarlig for anterior translasjon av femurhodet, og er nøkkelspillere som må adresseres ved intern FAI. For å bekrefte FAI, kan følgende tester utføres:

  • Intern impingement (vanligst) hoftaleddet bøyes til 90°, og innroteres (figur A); dette bør fremprovosere smertene, og indikerer at lårhodet ligger for posteriort. En kan også passivt fremoverføre femurhodet, og rotere låret.
  • Ved ekstern sammenklem (impingement), altså sammenklem ved utrotasjon, vil smertene fremprovoseres ved hofteekstensjon og utrotasjon. Dette kan kontres ved å styrke muskulaturen som trekker femur bakover, slik som gluteus maximus og hofterotatorene. Alle disse øvelsene finner leseren i videobiblioteket vårt. Figur B viser riktig liggestilling (trenger ikke å ligge på utsiden av benken), men feil rotasjon – man skal altså rotere låret utover, for å se om dette medfører sammenklem.

Som nevnt, vil positiv impingementtest for medialrotasjon indikere at hoftekula ligger for langt bak, og trenger å komme fremover. Styrk strukturene som gjør dette, i følge lista litt lenger oppe. Det motsatte for lateral impingement; hoftekula ligger for langt frem, og trenger å komme lenger bak.

Hoftebursitt

Bursitt i hofteområdet er også ofte sett. Hovedsakelig kan man si at det er to området, med tre årsaker som jeg ser mest til. Bursa iliopsoas/iliopectinea som er samme slimpose, og bursa trochanter major.

Fig. 10

hip-bursitis-061212[1]

Iliopectinea bursitt

Denne slimposen ligger på innsiden av låret, rett over den lille trochanter. Den vanligste årsaken til irritasjon av slimposen, er stramhet av pectineus; altså at pectineus ligger for hardt inntil den. Dette kan ha flere årsaker. Men her er de vanligste:

  • Pectineus er svak, og blir derfor stram. Trenger opptrening.
  • Pectineus er stram og overaktiv. Antakeligvis på grunn av feil holdning, gange eller svake muskler i regionen, slik som psoas, sete eller abduktor.
  • Pectineus smeller inn i bursaen under knebøy og markløft, eller andre bevegelser med stor hoftefleksjon.

Vanligvis finner jeg at pectineus er alt for svak, og trenger opptrening (dette er også en meget vanlig årsak til lyskestrekker!). Video på dette finner du HER. Når den svake muskelen blir sterkere og friskere, vil ikke lenger nervesystemet trenge å knipe den sammen for at den skal gjøre jobben sin.

Dersom den i virkeligheten er overaktiv, noe som kan indikeres ved hjelp av palpasjon (hypertonus) og trening (sterk), kan den strekkes. Men årsaken er sannsynligvis svak muskulatur i regionen, holdning eller lignende, som nevnt i punktene. Muskelen kan strekkes slik som i figur 11. Jeg mener for ordens skyld at man bør være rimelig sikker på at en muskel er overaktiv, før releaseteknikker påbegynnes!

Fig. 11 – Pectineus strekk. Hold ryggen svai, og før setet bakover til det kjennes i lysken.

pectineus stretch

Dersom symptomene kun vises under knebøy eller lignende øvelser, ofte stikkende smerter på fremsiden av hofta, vil ofte teknikken være hovedproblemet. Unngå posterior pelvic tilt, og hold deg innenfor mobiliteten du har, uten å gi etter ved å rotere bekkenet posteriort. Følg også punkt 1 og 2.

Iliopsoas bursitt

Bursa iliopsoas og iliopectinea er samme slimposen, men irritasjon kommer fra to forskjellige årsaker. Både psoas, iliacus og pectineus glir over denne slimposen, og alle har mulighet for å irritere den. For å differensiere mellom iliopsoas og iliopectinea-bursitt, undersøker man om irritasjonen forekommer under hoftefleksjon eller under hofteekstensjon (som nevnt på slutten av øvre avsnitt). Hvis smertene kun oppstår under maksimal hoftefleksjon, er det pectineus som er synderen, da denne strekkes og hamrer inn i slimposen. Hvis full hofteekstensjon, eller generell bruk av iliopsoas fremprovoserer smertene, f.eks ved å sparke en fotball, eller ved fraspark i gangen, kan iliopsoas være skyldig.

Fig. 12

iliopsoas

Se først på holdning. Om personen er i anterior femoral glide, vil dette konstant strekke og irritere hoftebøyerne. Bursitt kan da være en sekundær virkning, og bør adresseres både ved styrkeøvelser (primært psoas) samt holdningskorrigering. Det kan også være at stretching (av iliacus, ikke psoas) er passende, men dette varierer fra sak til sak. Holdning og bevegelseskorreksjoner bør foretas i første rekke.

Trochanter major bursitt

Dette er ganske vanlig hos aktive personer, med over 15% forekomst hos kvinner og rundt 8% hos menn. Fordi tensor fascia latae festes direkte inn i IT-båndet, vil denne i stor grad påvirke dets spenn. Navnet til muskelen betyr faktisk «oppspenner av det vide laterale fasciet» (ish). Det er derfor ikke noe sjokk at denne er mer involvert i ITB spennkraft enn gluteus maximus, som også festes inn i det.

Fig. 13-14

212[1] IT-bånd trochanter bursa

Ved hjelp av muskeltesting finner jeg den nesten alltid svak, og når jeg sier ‘nesten’ så er det for å korrekthetens skyld. Svake muskler blir ekstra sammentrukket av nervesystemet, som nevnt tidligere, for å skape stabiliteten som styrken ikke klarer. Dette kan føre til enorm oppspenning av IT-båndet, i den grad at det både irriterer kne (runner’s knee) og trokanterbursaen. Løsningen er i de fleste tilfeller å styrke tensor fascia latae, men det hender også at svakhet i gluteus maximus fører til oppspenningen, eller at tensor i realiteten er overaktiv på grunn av svake adduktorer, gluteus maximus eller gluteus medius.  Også holdnings- og bevegelseskorrigering må vurderes i alle disse sakene, for å finne årsaken til problemet og ikke bare behandle symptomene.

Konklusjon

  • Hoftesmerter bør (vanligvis) først adresseres ved holdnings og bevegelseskorrigering, hvor man er spesielt obs på swayback posture og posterior bekkentilt. Dette vil sørge for at hoftekula ikke presses overdrevent frem mot iliopsoas.
  • Kompresjon og dekompresjon i hofteleddet er begge potensielle problemer, og bør differensieres. Prøv opptrening av hoftas rotator cuff; og hvis dette ikke fremviser noen svakhet, se etter inaktive muskler rundt hofta, slik som gluteus medius, adductor magnus, rectus femoris og hamstrings. Være også oppmerksom på om bekkenet henger ned på siden det gjelder.
  • FAI, altså hofteimpingement, innebærer at lårhodet stabiliseres enten for langt frem eller for langt bak i acetabulum. Ved intern impingement, vil holdningskorrigering samt opptrening av hoftebøyerne være nødvendig. Ved ekstern impingement, vil opptrening av gluteus maximus og hofterotatorene være nødvendig.
  • Hoftebursitt oppstår når vevet rundt slimposen klemmer for hardt på den, over tid. Det kan være stramt og svakt, eller stramt og overaktivt. Viktig å differensiere mellom disse, og finne riktig prosedyre. Holdning og gangemønster kan gi en ledetråd med henhold til hva som trenger opptrening, eller eventuelt avspenning. Jeg anbefaler å prøve å styrke muskulatur før man strekker dem, da jeg oftere finner at svake muskler er involvert i smertemønster enn overaktive.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *